Et dykk ned i overgangsalderens fasinerende historie

Beveger vi oss videre til 1800-tallet, skjer det store samfunnsmessige forandringer. Kvinnens rolle får større betydning – i hvert fall i de øvre samfunnslag. Jobben hennes var å skape rolige rammer for familien i hjemmet, - et vern mot den moderne verden.

Hun skulle være blid, passiv og uselvisk: hjemmets engel. Men et slikt ideal var vanskelig å leve opp til, spesielt i overgangsalderen, hvor mange kvinner – også den gang – opplevde plagsomme hete- og svettetokter, tretthet og irritabilitet. Plutselig var det ikke noe klok kone i skogen lenger, som man kunne besøke for å få hjelp mot hetetoktene. Til gjengjeld begynte de mannlige legene å få øynene opp for de symptomene, som rammet middelaldrende kvinner. I 1821 navnga legen Charles Negrier fenomenet ”menopause”. Nå kunne de fine kvinnene gå til legen med sine hete- og svettetokter. Men hva var datidens behandling? Og var det noe hjelp i den?

Svettetokter og hysteri

I 1800-tallets samfunn var en kvinnes evne til å reprodusere, tett forbundet med kvinneligheten hennes. Derfor ble ikke overgangsalderen mottatt med åpne armer. Faktisk ble den sett på som direkte unaturlig, en farlig tilstand som gikk til angrep på kvinnens femininitet. For hvorfor stoppet de månedlige blødningene? Og hva gjorde det med kvinnenes "sarte sinn"? Denne tankegangen resulterte i at mange kvinner fikk konstatert hysteri, når de møtte opp og fortalte, at de slet med svettetokter i tide og utide, samt at de manglet energi. Hysteri kom fra det greske ordet ’hystera’, som betyder livmor. Det var tidens store kvinnelidelse, den ble brukt til å forklare alt fra rastløshet til overbegeistring. Adferd som avvek fra tidens kvinneideal. I dag er den diagnosen heldigvis gått i glemmeboken, og overgangsalderen ses på som en naturlig del av livet.